Rådet for legeetikk har noen ganger uttalt seg om spørsmål som har med legers reservasjonsrett ved abortinngrep å gjøre. Det er interessant å kikke nærmere på disse.

Rådets årsberetning 1998-1999 inneholder en uttalelse som konkluderer slik: “Rådet [har] ikke grunnlag for å bebreide leger som av samvittighetsgrunner ikke finner å kunne henvise til abort, under forutsetning av at de bidrar til at den abortsøkende kvinne får hjelp i sakens anledning fra annen lege.”

Uttalelsen er betydningsfull, da den gir uttrykk for at retten til reservasjon bør være mer omfattende enn det som hjemles i abortlovens forskrifter: Rådet hevder altså at et ønske om ikke å henvise til abortinngrep må respekteres.

Da uttalelsen ikke er tilgjengelig på internett, gjengis den i sin helhet her (Tidsskr Nor Lægeforen nr 24, 1999; 119):

AA har innlevert en klage på lege BB. Bakgrunnen for klagen er følgende, slik klager fremstiller saken:

Klager tok kontakt med (…) legesenter for å få konsultert lege angående spørsmålet om eventuelt abortinngrep. Det ble gitt time til lege BB samme dag.

Klager presiserte overfor legen at hun ikke hadde bestemt seg om hun skulle beholde barnet eller ikke. Det ble ikke tatt prøver eller gjort undersøkelser av klager som imidlertid ble sykmeldt i en kortere periode. Klager ble ikke gitt noen spesiell informasjon om et eventuelt abortinngrep til tross for at hun bad om slik.

Noen dager etter det første besøk ringte klager til legesenteret for å få ny time. Hun hadde da bestemt seg for å få gjort et abortinngrep.

Klager kunne ikke få time hos dr. BB før sent uken etter telefonoppringingen og ble i stedet anbefalt å benytte seg av legens “telefonhalvtime” noen dager senere.

Klager tok imot dette tilbud og kommuniserte med legen telefonisk. Legen meddelte da at han ikke henviste videre til abort under noen omstendighet og hun fikk ikke opplyst at hun eventuelt kunne konsultere annen lege.

Etter dette måtte hun ringe legesenteret på ny for å få henvisning til annen lege. Dette oppnådde hun kort tid etter og fikk gjort de nødvendige undersøkelser samt utfylt de nødvendige papirer.

Klagers foranstående beskrivelse av saksforholdet deles ikke av innklagende lege som i sin redegjørelse hevder følgende:

Ved den første konsultasjon fortalte legen pasienten at han på grunn av sitt livssyn ikke kunne henvise til abort, men at han kunne hjelpe med å få time hos annen lege på legesenteret. Dette gjorde pasienten irritert, idet hun hevdet at legen ikke hadde lov til å nekte å henvise til abort.

Den senere telefonsamtale forløp heller ikke vellykket. (…) Legen oppfattet den etterfølgende telefonsamtale som et forsøk fra pasienten på å påvirke legen til å skrive en henvisning på grunnlag av den første konsultasjonen. Legen kan forstå at det første møte mellom ham selv og pasienten ikke ble opplevd som en god konsultasjon. Legen beklager i realiteten dette, men fremhever sin rett til ikke selv å måtte ta aktiv del i henvisning til abort.

Rådet vedtok å uttale: Rådet må konstatere at påstand står mot påstand hva angår spørsmålet om hvorledes den første konsultasjon og den etterfølgende telefonsamtale har forløpt.

I saker av denne art er det av vesentlig betydning at en lege som av samvittighetsgrunner ikke henviser til abort, umiddelbart bistår pasienten med å finne annen lege som kan hjelpe pasienten i samsvar med det ønsket denne måtte ha.

I Rådets beretning for perioden 1981/83 omtales en tilsvarende sak hvor den allmennpraktiserende lege av samvittighetsgrunner ikke fant å kunne bistå kvinner som ville søke svangerskapsavbrudd med utforming av søknad og med henvisning til sykehus/institusjon. Til tross for at lov med forskrift forutsatte at primærleger bistår svangre kvinner bl.a. med utforming av søknad om svangerskapsavbrudd og henvisning til sykehus/institusjon, uttalte daværende helsedirektør i et avisintervju at direktoratet ikke hadde funnet grunnlag for å foreta seg noe i sakens anledning. Den nærmeste begrunnelse for dette standpunkt var at helsedirektøren anså problemet som lite og at man av den grunn hadde funnet å kunne respektere den alvorlige overbevisning som lå bak den aktuelle leges handlemåte.

Rådet sluttet seg til dette syn fra helsedirektøren og konkluderte med at legens handlemåte burde kunne respekteres. Rådet la i den aktuelle sak særlig vekt på den alvorlige overbevisning som lå bak legens opptreden. Videre la Rådet stor vekt på at legens handlemåte ikke førte til praktiske problemer av betydning for abortsøkende kvinner, fordi det i rimelig avstand innen distriktet var leger som hjalp kvinner med abortsøknader.

Som det fremgår av foranstående har Rådet ikke grunnlag for å bebreide leger som av samvittighetsgrunner ikke finner å kunne henvise til abort, under forutsetning av at de bidrar til at den abortsøkende kvinne får hjelp i sakens anledning fra annen lege.

Også i Rådets beretning fra 1999/2000 er reservasjonsretten behandlet, og konklusjonen er den samme:

5.10 Lov om svangerskapsavbrudd – reservasjonsrett

Fire leger har henvendt seg til Rådet med spørsmål knyttet til muligheten for å få innført en reservasjonsrett også for leger som av samvittighetsgrunner ikke finner å kunne henvise kvinner til provosert abort. De meddeler å ville arbeide for å få en endring av gjeldende lov om svangerskapsavbrudd på dette felt og ber i denne forbindelse om uttalelse fra Rådet for legeetikk.

Rådet vedtok å uttale:

I forbindelse med utarbeidingen i lov om svangerskapsavbrudd uttalte Den norske lægeforening at spørsmålet om selvbestemt abort engasjerte medlemmene på så forskjelligartet grunnlag at organisasjonen som sådan ikke fant å kunne gå inn i debatten og gi uttrykk for en spesiell holdning til dette tema. Derimot uttrykte Legeforeningen at organisasjonen så det som en betingelse for innføring av en eventuell lov om svangerskapsavbrudd at det ble gitt en reservasjonsrett for de som av samvittighetsgrunner ikke fant å kunne utføre eller assistere ved slike inngrep. Lov om svangerskapsavbrudd inneholder en slik bestemmelse.

Fra tid til annen er det blitt reist spørsmål om det kan gis aksept for at leger som av samvittighetsgrunner ikke finner å kunne bistå abortsøkende kvinner med utformingen av søknad og med henvisning til sykehus/institusjon, skal kunne slippe denne oppgaven. Som eksempel på en slik sak, vises til Rådets beretning for perioden 1998-99. Beretningen er publisert i Tidsskrift for Den norske lægeforening nr. 24/1999, og saken under punkt 3.3, side 3666.

Som det vil fremgå av den refererte sak, har både helsedirektøren og Rådet for legeetikk i enkeltsaker funnet at omtalte leges handlemåte burde kunne respekteres. Det er vektlagt den alvorlige overbevisning som har ligget bak legens standpunkt. Det er imidlertid samtidig forutsatt at vedkommende lege bistår kvinnen med å finne annen lege som kan hjelpe i samsvar med hennes ønsker.

Under henvisning til foranstående har Rådet for legeetikk ikke grunnlag for ytterligere engasjement i saken.

Tema: Abort, Leger, Lover
1 kommentar »